Saltproduksjon på Bali: En gammel tradisjon kjemper mot markedskreftene

18. sept - Amed (26) (2)
Dede (45) bor i fjellene, og kommer ned hver dag for å drive sin lille restaurant på stranden.

– You want to buy some salt?
To snille øyne og et par tenner smiler til oss. Hun virker uanfektet av den indonesiske heten som steker oss midt på dagen, og jeg tror salt er kanskje det siste jeg ville kjøpt akkurat nå.

Tekst og foto: Synnøve Sundby Fallmyr

Men det skal ikke gå lang tid før jeg gjør det motsatte. Vi har akkurat hoppet av i Amed, en landsby nordøst på Bali. Jeg takker høflig nei til gateselgerens tilbud, før vi spaserer mot vårt nye overnattingssted.

Soltørket
Foran bungalowen vår ligger lange palmestammer kløyvd i to på langs, og innmaten er hugget ut, slik at det er blitt en slags lang, kanoformet renne. Oppi renna ligger det sjøvannet og tørker i solen, og på enden står en kurv full av salt.

18. sept - Amed (20)
Rennene blir fylt med sjøvann, og etter noen dager ser de slik ut: saltet begynner å komme til syne.

– Den er klar til å selges på markedet, forklarer Dede og peker på kurven. Han er mannen som driver restauranten som grenser til den lille saltfabrikken. Her, som flere andre steder langs den sorte vulkanstranden i Amed, produserer de salt på den tradisjonelle måten.

Heller saltproduksjon enn dyrt hotell
Han forklarer at en tysk dame og hennes indonesiske ektemann kjøpte området og bygde bungalower, men i stedet for å fylle jorda med en dyr restaurant eller et 5-stjernes hotell, ville de heller at det skulle produseres salt, slik at Dede fikk beholde sin lille warung. Saltet selger de på det lokale markedet, og Dede tror at om noen år, når færre og færre produserer salt på denne måten, vil dette kunne selges eksklusivt.

– Jeg tror den balinesiske sjela blir kjøpt opp snart.
Dede (45)

Kapitalismen kommer
Men det at færre produserer salt, betyr kun en ting: landet blir kjøpt opp av investorer fra hovedstaden eller utlandet, og til slutt vil hele Amed-kysten være høye hotellblokker. Det tror i alle fall Dede.
– Jeg tror den balinesiske sjela blir kjøpt opp snart.
Strandveien prydes fremdeles av lave, små boliger i bambus – ingen hotellblokker i sikte.
Men Dede frykter at det vil skje i nærmeste framtid.

saltproduksjon.
Hun sanker salt med en saltspade og fyller kurven.

Tid gir kvalitet
En dame med et stort tørklede på hodet kommer plutselig gående inn på området. Hun henter sjøvann i en bøtte og slenger litt vann på hver saltrenne. Jeg ser undrende på henne, og over på Dede.
– Det er for at tørkeprosessen skal ta lengre tid, forklarer han.
– Det blir bedre kvalitet på saltet når det langtidstørker.

18. sept - Amed (24)
I midten står trakta hvor saltvannet filtreres. Kvinnen er på vei tilbake med bøtter fulle av vann, og mannen raker jorda som brukes i trakta.

Naturlig sil
De er to: én mann og én dame som er ansatt for å ta seg av saltproduksjonen. Vannet pumpes opp fra havet gjennom er rør og inn i ei trakt hvor sjøvannet siles gjennom tørr jord. Jorden tar til seg alt som ikke er vann, og etter noen timer har vannet jobbet seg gjennom jorden, og ender opp i bøtten under som rent saltvann.

– Please buy some salt!
Jente (9)

saltproduksjon...
Kurven er full av salt, og er klar for å bli pakket i mindre beholdere som selges til turister og lokale innbyggere.

Selgere i småskala
Rundt trakta ligger fire jordlapper som kun brukes til dette formålet: det er viktig at jorden er så tørr og ren som mulig. Deretter fylles hver renne med sjøvann som skal tørkes i mange solrike dager og til slutt bli til havsalt, både for de lokale og for turister.
Sistnevnte sørger jeg selv for å opprettholde.

– Hello, miss, you wanna buy some salt, please?
– Please, miss!
– Please buy some salt!

Jeg smiler til dem.
– Shouldn’t you girls be at school?
– We finish! One o’clock!
Aaah, sier jeg.
– We have bracelets too!

18. sept - Amed (14)
Etter skoletid er det mange barn i Amed som selger armbånd og små saltkurver til inntekt for familien.

Mødrene lager, barna selger
De tre jentene på 9 og 10 år vifter med fargerike armband foran øynene mine og forteller at mødrene deres pakker salt i små, dekorative kurver, og lager armbånd som de gir til døtrene etter skoletid. I et land med en økonomi som Indonesia, må innbyggerne være kreative skal de få nok penger til å overleve.

– Ok, I buy one from each, sier jeg, og velger to armbånd og en liten kurv med salt.
– Thank you! Sier de i kor og tusler videre, halvveis i lek, halvveis på jobb.
Jeg går i skyggen med min nye suvenir, mens kvinnen med tørkledet skraper sammen dagens salt og fyller kurven.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s