Søndag 27. September – Kuta Lombok, Indonesia
Vi møtte Alexandra og Laurent først hjemme hos vår Couchsurfing-vert på Bali,
og forlot dem to dager etterpå i en havn sørvest på øya, for de måtte til Lombok
for å fornye visumet sitt. Vi takket for tre flotte dager sammen, og ønsket dem
lykke til på reisen.
«See you!», sa jeg da vi gikk hver vår vei, og alle lo en sånn «hehe, yeah right»-latter.
Michael og jeg ble på Bali og dro nordover til landsbyen Amed.
Etter noen dager i Amed, på Gili Trawangan og Gili Air
(hvor vi på de to sistnevnte øyene var sammen med Jacob og Luisa,
to sjarmerende unge tyskere), tok vi the slow boat over til den noe større øya Lombok.
Vel framme leide vi scootere og kjørte rundt for å utforske øya.
Etter en liten time på hjul, dro vi innom en fiskerlandsby
for å sjekke surfemulighetene. Vi svingte inn på en parkeringsplass,
og måtte senke farten for å gi plass til et annet par på scooter som var på vei ut.
Paret stopper. De ser på oss og ler. Vi måper.
Alexandra og Laurent! Det er ikke mulig!
I samme sving, i samme landsby – (laaangt unna der vi overnattet), på samme tidspunkt –
hadde vi kommet så lite som ett minutt senere, hadde vi nok aldri sett hverandre igjen.
Verden er så liten!
I dag er dagen hvor vi skal utforske øya med den franske duoen Free As 2 Birds,
og vi lar dem lede vei (de er tross alt de mest erfarne med fire måneder reising i strekk til nå).
Vi er spente på hva som skal skje, og de overrasker oss gang på gang:
det er de som tar den humpete stien over åsen, det er de som svinger innom skolen,
og det er de som vil besøke riskonene.
Sa jeg forresten at de er 31 og 43 år gamle?
Og at de reiser hele verden rundt uten stans?
… en dag FULL av opplevelser!
Vi kjørte på måfå i mange timer, tok avstikkere og fant de mest humpete stiene
gjennom små landsbyer og over åser. Vi hilste på en barneskole (og for å spørre om veien),
så fant vi en flott strand og badet. Men vi ble usikre da en mann tilfeldigvis dukket
opp og bare stod og så på oss – så vi fikk klær på, satte oss på scooterne,
og da vi kjørte avgårde gjorde han det internasjonale pengetegnet:
han gned tommel mot peke-og langefinger.
Lettere irriterte (at de lokale krevde penger fra oss uten å gi noe tilbake
er dessverre vanlig praksis), dro vi videre og spiste lunsj på et lite spisested langt
oppe i åsene, hvor kjøttbollesuppa (de bollene var vel egentlig kun fett…) kostet 3 kroner.
Langs veien vinket noen riskoner til oss, så vi stoppet og gikk for å hilse på!
Og jammen fikk ikke Michael og Laurent lov til å prøve seg på å slå på riset!
Til slutt fikk både indonesierne og europeerne sine selfies 😉
Vi så kvinner sanke mais med en av alt for mange skogbranner i bakgrunnen,
vi hilste på vannbøfler som avkjølte seg i gjørma, og etter en avkjølende drink
med panoramautsikt, avsluttet vi hele dagen med et fantastisk måltid
(til hele 60 kroner! Så mye penger har vi ikke brukt på en rett på evigheter!)
og noen avskjeds-øl på Lomboks hippeste bar.
Og med det så vi ikke Laurent og Alexandra igjen.
Men vi forventer alle å tilfeldigvis se hverandre igjen en dag
– og vi gleder oss!
Farafolk Travels 