Søndag 20. September
Vi er fortsatt i Amed, en liten landsby nordøst på Bali. Et sjarmerende sted hvor turismen så vidt har fått fotfeste, og de lokale sitter fortsatt i gaten og snekrer stoler og andre møbler, og bor i bambushytter få meter fra stranden.
I mangel på bedre system, ligger søppelet strødd langs veien, og fiskehoder langs stranden. Det er åpenbart at måten de lokale har levd på hittil, fortsatt ikke er forandret til tross for uttallige dykkesentre, snorkelutleiere, homestays og restauranter.
Siden dykking åpenbart er hovedaktiviteten her, og ingen av oss har planer om å dykke (av forskjellige grunner), må vi finne på noe annet. Vi leier derfor en scooter og kjører hele landsbyen på langs – og litt til. Vi kjører uten mål, men med mye mening. Finner en liten utstikker, kjører inn blant små landsbyer, hus og palmer, bønnerop og besteforeldre, til vi ender opp på en strand med intet annet enn tradisjonelle fiskebåter.
Det er tid for snorkling! Endelig, etter hvor-mange-dager på reisefot, skal vi endelig prøve oss i det våte element! Hurra! Vi leier maske, snorkel og svømmeføtter til skikkelig turistpris, og hiver oss uti. Det som møter oss er et kunstverk av en havbunn, koraller i alle slags former og farger, fisker likeså, med perfekt symmetriske mønstre i gult, knallblått, rosa, svart. Og sjøstjernene er blå! De svømmer under oss, på siden og over oss, vi kan bare ligge i ro og nyte forestillingen.
Tilbake på stranden, magen rumler. Vi spiser grønnsakssuppe til et par norske kroner mens høner, katter, massører og selgere går rundt bena på oss. Hanen synes åpenbart det var viktig å vekke alle som potensielt kunne ligge i solsenga og sove.
Etter litt plasking i bassenget, avslutter vi dagen på toppen av en klippe/nes som gir oss en fantastisk utsikt over det hele, mens vi sitter i sakkosekk-stolene og nyter en aller så liten drink i solnedgangen.
Farafolk Travels 