Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ta feil bagasje, feil tog og feil fly.
Synnøve Sundby Fallmyr
En kald og alt for tidlig januarmorgen tar jeg 54-bussen til Jernbanetorget, hopper på NSB-toget til Gardermoen og kommer meg på flyet til Berlin. Helt alene.
Det er alltid min kjære Michael som har bestemt, planlagt og organisert alle våre reiser. Mine oppgaver har vært å dokumentere reisene i bilder, video og ord.
Men denne gangen skulle jeg gjøre alt selv: bestemme destinasjon, dato, overnatting, transportmidler – alt. Og jeg skulle ikke ha hjelp fra noen. Ting kunne med andre ord gå i ukontrollerte retninger.
I en alder av 24 har jeg bodd i Italia, Spania og Mexico. Jeg har vært på en av verdens vakreste strand i Filippinene, danset Gangnam Style i Sør-Korea, kjørt scooter i Indonesia,
besøkt teplantasjer i Malaysia og følt meg liten under Singapores skyskrapere.
Vandret i fjellene i Marokko, feiret Thanksgiving i Texas, reist Bolivia rundt, festet i Rio, og drukket kaffe i jeg-vet-ikke-hvor-mange europeiske byer. Alt dette har én ting til felles: Jeg gjorde det aldri alene.
Dét skulle jeg endre på. Så da min blide sjef hadde, uvisst hvorfor, skjenket meg tre dager fri med kveldsvakt den fjerde, sjekket jeg raskt flybilletter og så hvilket flyselskap som fløy til europeiske storbyer i det tidsrommet som passet meg.
Norwegian kunne ta meg til Berlin for et par hundrelapper. Ok, tenkte jeg. Berlin it is!
Litt spent, litt nervøs, og litt ”vet-ikke-hva-jeg-skal-føle”, kom jeg meg mirakuløst uproblematisk fram til Sunflower Hostel i Friedrichshain i Berlin.
Selv om jeg hadde planlagt selve reisen ned til minste detalj, er jeg ekspert på å gå meg bort mens jeg mister ting. Jeg tror Michael var lettere nervøs.
Men! Det gikk aldeles utmerket! Selv om været satte en demper på utepilsen, ble det guidet tur i byens undergrunn, veggis-kebap, nye venner, ginbar-besøk, East Side Gallery, jødisk museum, Brandenburger Tor og alle andre monumenter, samt gjensyn med venner hvor vi foreviget minnene i en av byens mange fotobokser!
Å reise alene var enklere, mer sosialt og morsommere enn jeg hadde sett for meg. Jeg bestemte selv hvor jeg ville gå, hva jeg skulle spise, og hva jeg ville gjøre.
Følelsen av frihet og selvstendighet var berusende, og dette er ikke siste gangen jeg setter bena på ukjent jord – alene.
Farafolk Travels 
En kommentar om “Hjelp, jeg reiser alene!”