Torsdag 24. September – Gili Air, Lombok, Indonesia
Vi er på Gili Air, én av tre Gili-øyer utenfor Lombok, Indonesia med et tysk par vi møtte dagen før.
Michael og jeg hadde bestemt oss for å dra ut å snorkle i dag, og helt tilfeldig, uten å snakke sammen, hadde det tyske paret samme planer – vi hadde til og med bestilt tur hos samme aktør! Slike tilfeldigheter slutter nesten å overraske meg.
Med maske på, snorkel festet og svømmeføtter på plass, lager jeg et skikkelig ryggplask i det jeg forsøker å falle i vannet på en proff dykke-måte (dette funker mye bedre med dykkeflasker på), banner litt for meg selv, og beveger meg mot Michael, Jacob og Luisa.
Hovedmålet for snorklingen er, i alle fall for meg, å se havskilpadde – siden det er det store trekkplasteret for snorkling i området. Og jeg har bare så vidt rukket å bite rundt gummien før jeg hører noen brøle ”turtle, turtle, turtle, turtleeeeee!!!!”, og slik som tenåringsjenter løper mot Justin Bieber, svømmer alle 30-noe som er med på turen det de kan mot skilpadden. De stakkars dyrene må jo lide av forfølgelsesangst.
Men skapningen foran oss ser ikke ut til å bry seg. Det virker som den har all verdens tid der den svever gjennom det mørkeblå vannet, stiger opp mot havoverflaten, trekker et ørlite drag med luft før den dykker ned mot dypet igjen. Sakte, sakte, med uanfektet mine, lar han tålmodig tyngdekraften dra ham nedover mens solstrålene lager søyler som lyskastere under rundt ham.
Vi ser minst tre, om ikke fem (vanskelig å vite om det var den samme) skilpadder i løpet av snorklingen, og kommer så nært at vi kunne tatt på dem. Jeg tar meg friheten til å flyte rolig ved siden av den med et par meters avstand mellom oss, bare for å nyte dens tålmodighet og rolige energi…
Senere på kvelden nyter vi et deilig måltid for å feire Jacob som har bursdag! Tunfisk står på menyen for Michael og meg, og vi blir faktisk overrasket over hvor godt det var – siden maten i Indonesia for det meste har gått i nasi goreng og mie goreng: stekte nudler og stekt ris.
På vei hjem fra bursdagsfeiring, hører vi en stemme som snakker til oss fra mørket, visstnok fra en bar som har stengt fra kvelden. Vi ser ham bare så vidt i skyggene, men hører tydelig hva han sier (og jeg bryter ut i latter):
”Long hair, long life….
…long banana, happy wife.”
… og med de visdomsordene avslutter vi nok en dag på reisen vår.
Farafolk Travels 