«You guys should come to Mexico», sa han. Det Francisco ikke visste, var at de han snakket til, skulle gjøre alvor av invitasjonen…
Historien om hvordan vi endte opp med tequila og ikke akevitt på julaften.
Dette er Michael og Francisco.
Det er lillejulaften 2017, og vi er i Valle de Bravo – omtrent så midt i Mexico man kan komme.
Francisco er nå 26 år, er designer, og bor i sin enorme hjemby, Guadalajara.
Vi har kjent Francisco i snart fem år nå, og første gangen vi så denne gangsta-looking meksikaneren, var faktisk på Filippinene.
Slik så han ut da.
Historien begynner sommeren 2013.
Michael og jeg er 23 og 21 år, og skal dra ut på vår første backpacker-tur ever!
Til Filippinene!
…med ALT for mye bagasje!
Selve turen er en annen historie, men det som skjer på øya Palawan er det som virkelig betyr noe for framtiden vår…
Etter noen uker ender vi opp på Palawan, og vi skal reise fra Puerto Princesa til El Nido. En kjøretur på seks timer i en van.
Her blir vi kjent med flere som skal samme vei:
Først hopper Raúl og José på i vanen.
De er fra Monterrey, nord i Mexico.
Så stiger tre nye meksikanere på (og det blir selvfølgelig baluba og snakk om meksikansk mat og mødre de neste seks timene…):
Francisco, Lalo og Benito fra Guadalajara.
Det viser seg at verken nordmennene eller de tre sistnevnte meksikanerne hadde bestilt overnatting, så vi endte opp alle fem i en liten bambus-bungalow på stranden.
Her koser vi oss så til de varmegrader.
Vi kjører rundt på scooter, besøker strender, henger og fester med andre reisende, drar på båttur, kanotur, padler oss bort (meksikanerne blir redde og tror vi skal dø når det blåser opp til storm), ser glitrende stjernestøv i vannet, nakenbader, kjøper stygge flip-flops, blir syke, og gjør alt man «skal» gjøre i paradis.
Så, en kveld på stranda etter et par øl, sier Francisco ordene som skal endre hans fremtid og forhold til nordmenn:
«Heeyy, you guys should come to Mexico! It’s gonna be awesome! You can stay for as long as you want!»
Les også: Vakre Valle de Bravo
«Wow, really?! Yeah sure! Sounds amazing. We don’t just say «yes», and then we forget about it… Are you serious about this?»
«Yeah, sure! Of course!»
«Let’s talk about this tomorrow when we’re sober…»
Francisco sa han mente det, også dagen etterpå.
Så når reisen på Filippinene er over, og vi, ganske tilfeldig møtes igjen i Sør-Korea, bekreftes det at vi går ganske godt overens, spesielt Francisco, Michael og jeg.
Her er vi sammen i flere dager på ny.
Så sier vi farvel, snakkes i Mexico!
Det trodde ikke meksikanerne noe på.
Men det gjorde vi.
Et halv år etterpå flytter vi til Spania som utvekslingsstudenter. Men vi mangler fagene ex.phil og ex.fac for å få vår bachelor-grad godkjent.
Så Michael får en veldig god ide: Hva med å ta fagene som nettstudenter via Universitetet i Tromsø?
Ja!
Se vår travel inspiration video!
Så vi melder oss opp til fag, sier til Francisco at nå kommer vi, overtaler Raúl til å få bo med hans familie i Monterrey (han ble overtalt), og etter et halvt år i Spania og en sommer i Norge, pakker vi kofferten på ny.
Denne gangen flyr vi over Atlanteren!
Det var ganske åpenbart at Francisco egentlig ikke trodde at vi faktisk skulle komme, for han fortalte ikke foreldrene sine at det skulle komme to nordmenn og bo med dem – i huset deres – i nesten to måneder den høsten.
«When you booked the tickets that summer, I realized that, shit. They are actually coming.» Sa Francisco i ettertid.
Les også: Hvordan pakke minimalt med håndbagasje (for jenter!)
«We told you, man! We don’t say yes if we don’t mean yes!»
Hvor mange ganger må vi si det?
Så der var vi – ett semester foran oss i Mexico.
Nettstudenter, vi skulle skrive innleveringer og gjøre oppgaver på nett, få godkjent de siste fagene vi trengte, samtidig som vi lærte oss mer spansk, reiste rundt, og fikk bo hjemme hos lokale.
For en gjestfrihet!
Vi forstår egentlig ikke helt hvordan de kunne si ja.
Den første uka stod foreldrene opp så tidlig og kom hjem såpass sent, at enten lå vi og sov, eller så var vi ute.
Men en dag ventet moren på oss.
Forresten – Francisco tenkte jo ikke på at de ikke hadde et ekstra gjesterom da han inviterte oss, så han måtte sove på sofaen i nesten to måneder (for selvfølgelig skulle vi få hans soverom!)
Uansett – Norma sitter på sengekanten, og vi er jo litt usikre på hvordan hun skal reagere på to nordmenn som «invanderer» huset hennes på den måten!
Men – ah, Norma ❤
Både hun, Alfredo og lillebror Mario tok så godt vare på oss, gjorde oss til en del av familien, og har gitt oss et minne for livet.
Her bor vi altså i litt under to måneder.
Vi sitter på kjøkkenet og skriver, går tur med hunden Kimbo, leker oss i det lokale bassenget, går på butikken (ikke så ofte, det var umulig å komme seg noen steder uten bil), drar ut på fest med Francisco og hans kompiser, og lever med Muciño-familien.
I tillegg reiser vi til Mexico City, Guanajuato, Chapala, Tlaquepaque, San Miguel de Allende, Tequila, for å nevne noe…
Så er vår tid i Guadalajara over, og i slutten av oktober flyr vi nordover til Monterrey.
Til Raúl og familien Villareal i Monterrey.
Her bor vi frem til midten av desember, og…
sitter ved kjøkkenbordet og skriver oppgaver, besøker vår venninne Carina i Texas (som vi møtte i Spania), drar i bursdager, på fester, spiser middag, tar tatovering, går tur med hunden Vodka, er syke, blir friske, jogger en tur, sover lenge i helgene.
Så sier vi «hasta luego!», og reiser hjem til Norge.
Vi flytter til Oslo, får oss jobber, kjøper leilighet…
Lever A4-livet!
Tre år går, og endelig får både Michael og jeg fri samtidig, og julen 2017 reiser vi nok en gang ned til Guadalajara og Monterrey, ned til våre meksikanske familier!
Moralen er:
Bli kjent med folk når du reiser.
Inviter dem. Si ja hvis du blir invitert.
Gjør alvor av det du sier.
Vær gjestfri.
Vær åpen.
Reis.
Farafolk Travels 
2 kommentarer om “FILIPPINENE & MEXICO // «You guys should come to Mexico», sa Francisco til oss etter et par øl. Det han ikke visste, var at…”